|
|
|
På
vestsiden av Straumfjord ligger Jekthamna, som
har vært brukt som oppankringsplass for
båter i flere hundre år. Her stikker
Sørnesodden ut og gir ly for nordaværet,
og sørvesten som kan blåse kraftig
på fjorden, er mer vennlig stemt akkurat
her. Navnet Jekthamna stammer fra en tid da Straumfjord
hadde en egen jekt som gikk i tørrfiskfart
til Bergen. Jekta var knytta til et handelssted
som lå på austsiden av fjorden. Her
lå det også et gjestgiveri i tilknytning
til handelsstedet. (1) Handelstedet
lå på tomta til det som i dag er eiendommen
Blixgård. (Etter Blix som kjøpte
handelsstedet på 1800-tallet.) Men handelsstedets
historie er eldre enn som så, allerede tidlig
på 1700-tallet ble det drevet handel herfra. |
|
|
|
| Spor i landskapet |
|
I
dag er det ikke mange spor igjen etter jektefarten mellom
Bergen og Straumfjord. Det mest synlige er det vi i dag ville
kalle slippen. Gropa vi ser til venstre ligger litt til venstre
for midten av bildet over. Den er gravd ut i moreneryggen
for å gi plass til jekta når hun ble trukket på
land for vedlikehold. Like ved ligger en mindre grop for småbåter.
Bildet av gropa er tatt en dag med ganske kraftig sørvestlig
vind på fjorden, som man kan se er sjøen smul
i Jekthamna. Hvor langt tilbake i tid vi må gå
for å finne begynnelsen på jektefarten er vanskelig
å fastslå - skriftlige kilder fra før 1700-tallet
er ikke lett å oppdrive. |
| Jektefarten |
 |
Bergensjekt. Ill.
Norsk Folkemuseum |
|
Grunnlaget
for jektefarten til Bergen var tørrfisken som ble fraktet
sørover, men også andre varer ble fraktet sørover
med Straumfjordjekta. Skinn av røyskatt (hermelin),
oter, ulv, rev, bjørn og kobbe var ettertraktede handelsvarer,
og fraktet til Bergen. Reinskinn og geiteskinn var det også
i lasta, i tillegg til tran og kvalolje som ble fraktet sørover
med jekta. I retur kom rugmel og andre kornvarer, hamp, lin,
øl og brennevin, keramikk, metallvarer, krydder, salt,
tobakk og tøyvarer. |
| |
| Fuglefangst
og fjærfrakt |
Ganske sikkert er det at ederdun var med i lasten til Bergen.
Også fjær fra lundefugl, lomvi og alke ble eksportert,
til og med fjær fra ryper. Fra 1770-årene er
fuglefjær spesifisert i tollbøkene i Bergen
som en del av lasta jektene fra området førte
med. Maursundjekta hadde størst utskiping av fuglefjær,
men også jektene fra Djupvik, Straumfjord og Jøvik
i Ullsfjord hadde fjær i lasta.
|
På
Nord-Fugløya ble det drevet sjøfuglfangst av
fangstmenn fra hele Nord-Troms. Handelsmann Hans Petter Giæver
i Maursund fikk tinglyst et festebrev på øya i 1754, og fangsten
ble drevet mot en avgift til forpakteren. Giæver forsøkte
også å hevde forkjøpsrett til fangsten.
I Karlsøy bygdebok omtales en sak fra 1775 der en mann
fra Oksfjord prøvde å sende en tynne lundefjær
direkte til kjøpmannen i Bergen. Giæver gjorde
krav på fjæra og fikk medhold i retten i at han
hadde forkjøpsrett til fjæra til den prisen han
syntes han kunne gi. Handelsmannen fikk altså først
inn avgift for fangsten, dernest kjøpemonopol og fortjeneste
på videresalg. |
| Pomorhandelen |
Russerne
hadde via fyrstedømmet i Novgorod drevet handel med
sjøsamene i Nord-Troms fra middelalderen fram til begynnelsen
av 1600-tallet. I 1740-årene kom denne handelen i gang
igjen, nå med kjøpmenn fra Kola-halvøya.
Rundt 1770 satte uår inn og rugprisen i Bergen steg
med 500% på 30 år. Dette førte til at Pomorhandelen
med russerne ble årviss på denne tiden. Russerne
kunne tilby billig rugmel fra Kvitsjø-området.
|
Grunnlaget
for jektefarten sørover var som nevnt tørrfisken,
med råstoff fra vinter -og vårtorskefisket. På
grunn av makketida hadde ikke fiskerne avsetning for fisken
på sommeren, og dette dro russerne fordel av. De kjøpte
opp fisk i makketida - for det meste sei, og saltet den ned
i lasterommet på sine lodjer, russernes svar på
jekter. Pomorhandelen må ha vært en velsignelse
for folk flest, i tillegg til billig mel fikk de avsetning
for fisken sommerstid. (2) Med russeskipperne
kunne man dessuten akkordere og prute. |
| Handelssenteret
Straumfjord |
På
16- og 1700-tallet var det å drive handel et privilegium
som bare ble gitt til såkalte byborgere. I Nord-Troms
og Finnmark var det borgere fra Bergen og Trondhjem som hadde
tillatelse til å drive handel. Tidlig på 1700-tallet
finner vi bergenseren Jens Nielsen Borch som driver handel
i Straumfjord. Han hadde tidligere holdt til i Taskeby, der
han står oppført i mantallet for Skjervøy
i 1702. (3) |
 |
Her
på Naustøra lå det gamle handelsstedet
i Straumfjord. Også i nyere tid er det drevet
handel herfra. Bygningen på bildet huset på
1960-tallet bygdas butikk. |
|
Midt på
1720-tallet dør Jens Nielsen, og Johan Brochs gifter
seg med enka og overtar. (4) I rettsprotokollen
fra Skjervøy i 1727 finner vi han som eier av en jekt
til "bøgdefar". Johan Brochs hadde tidligere
hatt tilhold på Mikkelbostad på Dyrøya.
Da han reiste fra Dyrøya etterlot han seg gjeld (5)
- kanskje en grunn til at han dro nordover og giftet seg med
enka etter Jens Nielsen, som var nokså rik etter datidas
målestokk. (6) |
På
midten av 1700-tallet var det slutt på Djupvik-jektas
bergensfart. Dette åpna opp for Johan Peter Schieldrup
som fikk bevilgning for jektefart og kjøpte handelstedet
av Brochs. Han var sønn av presten Rasmus Schieldrup
på Skjervøy. I 1757 gikk han igang med handelen
i Straumfjord, og etter han fikk bevilgning tok han over det
meste av bergensfarten fra Kvænangen, Reisa og Skjervøy.
Schieldrup hadde mange jern i ilden, han var utreder, jekteskipper
og reineier. Reineieren Schieldrup dukker opp i en rettsprotokoll
fra 1760, der han står tiltalt for å ha slaktet
annen manns rein. (7) |
Johan
Peter Schieldrup dro sjølsagt også nytte av pomorhandelen
som startet opp i årene før han satt som handelsmann
i Straumfjord. Han kjøpte opp billig mel for videresalg,
ikke bare til folk i fjordområdene. Han fór med
reinraid innover i landet og over til Sverige, i 1760 er han
på farta til jernverket i Kengis i Tornedalen. Her fikk
han en svært god pris for melet. |
Det
kan ikke underslåes at Schieldrup var en dyktig handelsmann,
men han hadde også lykken med seg. Tilfeldigheter gjorde
at han fikk hånd om jektefarta fra Straumfjord, og han
var på rett plass til rett tid når pomorhandelen
startet opp. Johan Peter Schieldrup ble en av de mest velstående
mennene i Skjervøy prestegjeld, og Straumfjord et handelssenter
for store deler av Nord-Troms. |
| Folket rundt handelsstedet |
 |
Utsnitt fra etnografisk
kart av J.A. Friis 1861 |
|
Befolkningen
i Straumfjord besto på 1700-tallet av bofaste samer
(Søe-Finner) og noen få nordmenn. I tillegg flyttet
det inn svenske "øst-lapper", omtalt i sin
samtid som kvener, som slo seg ned i fjordstrøkene
fra starten av århundret. Av kartet (utsnitt fra etnografisk
kart av J.A. Friis anno 1861) ser vi at de fleste som bodde
i "nordre Strømfjord" ble omtalt som nordmenn
som kunne snakke samisk, mens "søndre Strømfjord"
og Storvik hovedsaklig var befolket av bofaste samer. Nå
er det kommet til 4 kvenske familier (Straumfjordeidet unntatt).
I flg. Schnitler hadde samene bedre materielle vilkår
enn nordmennene som bodde på ytre strøk. Her
ligger mye av årsaken til at de største handelstedene
lå inne i fjordene på denne tiden, samene utgjorde
dessuten det store flertallet av bosetninga i Nord-Troms. |
Schnitler
beskriver samene i fjordene i Troms og Finnmark slik: "Finnenes
vilkaar er og bedre, end Normandens: Hin bor paa det faste
Land i -eller nær Skoven, hvoraf han har Brænde- og Bygnings
Veed; samt, om han vill, Leilighed til at rødde Eng- land;
fremmen for sin Stue- Dør har han Fiorden til Søe- Fiskerie,
og bagen - til, Fieldene, til at holde Reen, skyde Vildt,
og tage Reen - Moese, som bruges til Qvægets Foder om Vinteren,
nær hos sig." Om normenn skriver han: "Normænd sidde
derimod ude paa skallede klipaktige Øer og Søe- Koster, hvor
lidet Græss og ingen Skov, de brænde der Torv, og maa hente
langt over Fiordene eller Havet deres Foder af Høe og Moese,
deres Brænde- og Bygnings- veed med stor Besværd og farlighed
fra det Faste Land." |
| Tegnforklaring
(et tegn representerer en familie) |
 |
Samer "boende
i tømrede huse" som kan norsk |
 |
Samer ditto som kan norsk og finsk |
 |
Nordmenn som bare kan norsk |
 |
Nordmenn som kan samisk |
 |
Nordmenn som kan finsk |
 |
Nordmenn som kan samisk og finsk |
 |
Nordmenn "der boer i jordhytte"
som kan samisk |
 |
Finner (her "kvener") som kan
samisk |
 |
Finner (her "kvener") som kan
samisk og norsk |
| |
|
|
|
| Noter:
|
1) En viktig
kilde der handelsstedet og gjestgiveriet er beskrevet
er "GRENSEEKSAMINASJONSPROTOKOLLER 1742-1745",
ført i pennen av Major Peter Schnitler. Schnitler
fikk i 1742 i oppdrag av den dansk-norske regjeringa
å foreta grenseundersøkelser for å
kartlegge grensa mot Sverige. Fra våren 1742
til høsten 1745 foretok han tre reiser på
strekningen mellom Røros og Varanger. I oktober/november
1743 satt han på gjestgiveriet i Straumfjord
og intervjuet vitner om bruk av land og annet som
var relevant for grensesettinga mot Sverige. Schnitlers
arbeid la grunnlaget for Strømstadtraktaten
av 1751 som fastslo grensa mot Sverige. Her ble
ogå samenes beiterettigheter og bruk av land
på begge sider av grensen traktatfestet. (Den
såkalte Lappecodicillen
som inngår i traktaten.) Traktaten har dannet
grunnlag for senere grenseoppganger helt fram til
våre dager.
|
Tilbake |
2)
Sitat hentet fra "Fjordfolket i Kvænangen":
"Russen, han kom ikke med juks og pynt og brennevin
som kremmerskutene sydfra, han kom med mel og atter
mel, gryn og salt, klaverdug og hamp og plank, talglys
og lærred, sæpe, gryter og andre nyttige
saker, vinterforsyning for fattige fiskerhjem. Og
i noen korte sommeruker kunde Finnmarksfiskeren kjøpe
disse nødvendighetsvarene billig direkte av
russen:" - Kirsten Bergh |
|
3)
I mantallet for 1702 står det om Jens Nielsen,
58 år i Store Taskeby; "..., står
sig temmelig vel, bruger handel og credit fra Bergen." |
|
4)
Fra rettsprotokollen for Skjervøy tingsted
i 1727: "Dernest blev læst En bøxselsædel
udsted af Hr. Michel Hvid velbaarne Herr Baron de
Pettersens forvaldere over hans her beliggende Jordegoeds,
.... . Noch En ditto af bemelte Hvid udstæd
til Hr. Johan Brochs paa 2 pds leie udi Strømsfiord
her i tingstædet beliggende som Sal: Jens Niels:
Er fradøedt og hans Enche af bemelte Brochs
igien at vere Ectet. Datterit d. 21 fbr: 1726." |
|
5) I 1731
blir Johan Brochs innhentet av sin fortid, i rettsprotokollen
for Skjervøy dette år står det:
"Daniels Olsen boende paa Holm udj Senniens
fogderie, haftte Eftter sin skrifvelse til Bondelensmanden
Rasmus Clemmesøn ladet indstefne Monsr: Johan
Brochs boende her i tingstædet paa strømfiorden,
og det for nogen mellem havende regninger, hans
kone Catrine Maria Hind og bemelte Brogs verrende
udj mellem." ....."Mad: Catrina Maria
Hind fremviste adskilligee Regninger for Retten
under Brogses haand hende tilstilet, ..."
Videre: "... , Saa holder hun sig og tilgoede
50 voger (1 våg=18 kg, red.anm) fisk i det
aar 1724 sendt med Brogs til Bergen at forhandle,
hvilchet hand haver disponeret paa anden maade End
hun haver givet ham ordre til, Naar alt dette hendis
billige paastand tillige med videre som hun udj
en Contra Regning har insinuerit Brogs bliver Rettelig
observeret formoder hun at faa tilgode hos Brogs.
...."
Videre: "Dernest haftte Daniel Olsen ladet
Indstefne Monsr: Brogs for hvis hans kieriste hos
hannem haver at prætendere for aabod paa hans
forrige paaboende gaar i Sennien, Møchelbostad,
som hendis Sal: Mand Hr Jens Egede, Eftter Brogs
antog. Stefnemaalet blef dernest herom Eftter loven
afhemlet, det at verre lovligen forkyndt.
Madame Catrina Maria Hind fremlagde derEftter i
Retten en aaboedsforretning paa gaarden Møchelbostad,
som hende af Hr fogden Sr: Tønder er laandt
under bondelensmanden og 2de. mens hender af datto
1721 d=12 July, begieris forretten læst og
paaskriftt. hvor Eftter hun føyede sin saggivelse
og paastand, at Eftter som hendis Sal: mand og hun
haver mottet reparere huuserne paa Møchelbostad,
og bekostet der foruden Nye huuser, saa at ved hendis
fratrædelse fra gaarden dend kunde passere
i tilbørlig stand, Monsr: Brogs da bliver
tilfundet af Retten at betale hende Eftter denne
aaboeds forretning dend Summa 19 rd: (riksdaler,
red.anm.) med denne ibragte processes bekostning.
Hvorpaa Er dom forventende. mottet reparere huuserne
paa Møchelbostad, og bekostet der foruden
Nye huuser, saa at ved hendis fratrædelse
fra gaarden dend kunde passere i tilbørlig
stand, Monsr: Brogs da bliver tilfundet af Retten
at betale hende Eftter denne aaboeds forretning
dend Summa 19?rd: med denne ibragte processes bekostning.
Hvorpaa Er dom forventende."
|
|
6)
Fra rettsprotokollen for Skjervøy, 1727: "Betreffende
arfveløs goedtz, da findis Efter Salig afgagne
Jens Nielsen Strømfiord, hvor Efter vidis til
datto ingen arving og der over mueligen med tiden
arfvingens tilkomende vil tilfalde deris Kongl: May'ts:
andel, som Efter det sluttede skifte forretning af
datto d. = befandis at verre til dend Summa = 211
rixdaler, 12 1/2 skilling, hvorom deris Kongl: May'ts:
foget Hr. Andreas Tønder, af Sorenskriveren
Er forhen meddelt laadSædel derpaa til deds
indsøgning. ..." |
|
7)
Fra rettsprotokollen: "- saa vel Eiermanden Ole
Olsen Tornensis som vidnene forsickrede Schieldrup
at bemælte Simmel Rheen icke tilhørde
ham ... Da gav dog Schieldrup dem en hoben vrede ord,
med egen Haande stack en Kniv i Rhenen, lod den Slagte
og førde den med sig hiem til Skervøe
Sogn." |
|
|
| Kilder:
|
- Peter
Schnitler: "Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742
- 1745", Riksarkivet, Kjeldeskriftavdelingen
- Statens Kartverk
- Norges offentlige utredninger, NOU 2001: 34 "Samiske
sedvaner og rettsoppfatninger"
- Ivar Bjørklund: "Fjordfolket i Kvænangen",
Universitetsforlaget 1985
- Karlsøy bygdebok
- J.A. Friis: Etnografisk kart av 1861
- Justisprotokoller for Skjervøy 1709 - 1760
- Mantall for Skjervøy 1702
- Bjørn Bjerkli, som har gravd i gamle skifteprotokoller |
|
|
|
|
 |
|
|
|
Sist publisert: |
|
|
|
|
|
 |
|
|
|
